Litt mer Byron, Great Ocean Road og Melbourne

Vi hadde en grei tid i Byron Bay. Jeg var ikke helt frisk, og dermed veldig sliten, vaeret var heller ikke topp. De foerste dagene bodde vi paa Nomads Byron Bay. Det var smooth! Masse hyggelige folk! Etter tre netter flyttet vi til artsfacory som var litt billigere, og etter ryktet veldig bra. Jeg likte meg ikke saa godt der. Var litt for langt fra stranda, og veldig mange longterm roeykende mennesker. Nomads var nok min favoritt, bare litt for dyrt! 38 dollar natten..

Etter Byron Bay tok vi bussen tilbake til Coolangatta for aa fly. Flyplassen laa ironisk nok rett ved det gamle hostellet vaart. Vi sjekket inn. Jeg maa si Australia er litt soett, her er det ingen streng sikkerhetssjekk. Du gaar gjennom med vannflasker, og det meste annet de i London ville dratt deg til siden for. De er vel saa isolerte her borte…

Vi floey til Adelaide hvor det var saann 42 grader. Ganske varmt naar du kommer ut av flyet i jeans. Vi hoppet paa en buss, og tok den ned til sentrum. Egentlig satte vi oss ned for aa fikse hostell kvelden foer, men vi var litt lei. og det var saa mye ledig at vi ikke gadd aa booke… klokken tre dagen etter var det meste fullt, men vi fikk sjekket inn paa et dyrt YHA. Vi liker ikke YHA, det er altfor mange tyskere der! Ikke at jeg misliker tyskere slik som jeg misliker franskmenn, men jeg er saa lei av aa brilijere med mine 4 tyske setninger! Paa hostellet hadde de en pizzatur klokken 18.00, billig pizza lokket de med. Anne og jeg hadde ikke saa mye mat, og siden vi skulle kjoere bil neste dag var vi ikke saa keene paa aa kjoepe mat saa vi ble med paa pizzaturen. Guiden vaar, en ansatt paa hostellet var en meget meget irriterende koreaner. Han ga oss to valg; enten kunne vi spise pizza et sted hvor de laget SKIKKELIG god pizza. For aa understreke dette loeftet han hendene opp mot taket og saa opp. De var pizzaguder. I tillegg pleide han aa jobbe der.. Det andre stedet var det pizza og oel, men pizzaen langt fra saa god. Vi bestemte oss for aa gaa til det foerste stedet. Jeg saya for meg tynne italienske bunner, god mozzarellla osv osv.. Koreaneren tok oss med til en kvasi pizza restaurant slash spillebule. Det ble spilt musikk fryktelig hoeyt, samtidig som noen tenaaringsgutter spilte et skytespill bak oss. Pizzaen var ganske forferdelig. Koreaneren var veldig stolt av pizzaen han hadde valgt. Ingen andre hadde valgt den samme som han, og han var veldig ivrig paa aa proklamere hvor god hans var. Det hele var litt flaut, og jeg trippet etter aa faa forlate stedet.

Tilbake paa hostellet kapret Anne og jeg tv-rommet. Det var onsdag, dagen for Californiacation som vi hadde sett sesongpremieren paa uken foer. I mellomtiden bestemte vi oss for aa se en film, med planer om aa pause filmen hvis den ikke ble ferdig foer serien begynte. Vi saa en Australsk film jeg ikke forsto saa mye av, og en rar engelskmann fra Liverpool kom inn. Senere kom ogsaa en ganske saa rar Australer inn. De kom veldig inn i filmen, og jeg proevde aa advare om at den kunne bli slaatt av. De oversaa meg litt. Heldigvis sluttet den foer tv-serien saa det ble ingen problemer!

Neste dag gikk vi litt rundt i Adelaide, tok en kaffe og slappet litt av foer Jens fra Sverige kom og hentet oss. Han var vaart selskap, og vaar sjaafoer for roadtripen fra Adelaide til Melbourne. Det som er «great ocean road». Han kom og hentet oss i en bitteliten Hyundai. Kjoereturen fra Adelaide til Port Fairy var en ganske kjedelig tur gjennom masse jorder. Vi begynte vaar billek. Min bil var enten hvit eller Toyota. Det var et godt valg. Det finnes en hel haug med hvite Toyotaer i Australia! Faktisk tror jeg det er den mest vanlige bilen i dette landet. Kjedelige! Uansett kom vi oss frem til Port Fairy, og det var ISKALDT! det foeltes faktisk som aa vaere paa fjellet i Norge om sommeren. Jeg fikk endelig bruk for Sharkgenseren min, men vi froes veldig! Siden vi kom sent frem var den ene matbutikken i lille Port Fairy stengt, dermed maatte vi spise ute. Byen besto av en gate, og et begrenset utvalg spisesteder. Vi bestemte oss for pizza i byens eneste pizzarestaurant. Det kunne jo ikke bli verre enn dagen foer…eller, det kunne det! Vi kjoepte en vegetar og en med kjoett, og den med vegetar er faktisk noe av det verste jeg har spist i hele mitt liv. Den var uten tomatsaus, og smakte vann. Jeg spiste ikke saa mye den kvelden..

Neste morgen kjoerte vi langs great ocean road til Apollo Bay. Vi sjekket inn paa verdens rareste lille hostell. Det var et lite hus. Mitt siste hostell i Australia saa det var en fin tilvenning. Jeg tror Australias nydeligste katt bodde der og. Den var saa kosete og hoeflig. Jeg hadde veldig lyst aa ta den med meg. Apollo Bay var en soet liten by, men det var fortsatt veldig veldig kaldt. Vi dro inn til en bitteliten foss som laa i enden av en vei full av soete gaardshus og vakker natur. Nesten som Norge 🙂

Etter en natt i Apollo Bay koerte vi mot Melbourne. Etter 2 minutter kjoering kom Anne paa at hun hadde glemt ipoden sin. Jeg kom paa at vi hadde glemt tannkremen saa vi kjoerte tilbake. Etter aa ha mobbet Anne en del kjoerte vi mot Melbourne igjen. Etter ca en halvtime stoppet vi paa en koalaspot. Naa fant Jens ut at han hadde glemt kamera sitt paa hostellet! Vi saa to koalaer i et tre, en million turister, jeg skrapet opp en bildoer med vaar bildoer, vi kjoepte en kaffe og kjoerte tilbake til Apollo Bay. Fremme paa hostellet fant Jens kamera sitt i sofaen, og jeg kom paa at vi hadde glemt all maten vaar der. Ikke flinkest til aa pakke den dagen nei…

Vi brukte noen timer paa aa komme oss til Melbourne, der fulgte vi GPSen og fant huset vaar fort. Vi skulle bo hos noen venner av Anne. De bodde i Fitzroy som er en veldig kul bydel. Veldig kunstner, viktoriansk, mase cafeer og smaa butikker. Vennene til Anne var hyggelige, men hadde nok litt andre interesser enn oss. Deres hangovers skyldtes sterkere saker enn vin. Det var litt morsomt da. Det er alltid goey aa observere slike kunstnerfolk.

Vi brukte fire dager i Melbourne. En av dagene dro vi til Philip Island. Der saa vi pingvinparaden. Smaa pingviner, ca 30 cm hoeye som kom opp av vannet, og matet kenguruer. Det var en fin, men veldig turistdag. Personalet paa pingvinstedet var foroevrig helt forferdelige. Det samme var maten. Dyr ogsaa. Men det ble bare morsomt for de var saa sure at de ble komiske.

Etter Melbourne var det tilbake til Sydney. Nesten som aa komme hjem. Jeg forteller om denne uken, og julen litt senere 🙂

GOOOD JUUUL

Gold Coast and Byron Bay

Anne og jeg nyter hver eneste dag uten franskmenn 🙂

Etter Brisbane tok vi  toget ned til Coolangatta som er helt paa enden av Gold Coast, og dermed paa enden av Queensland. Vi ble i Coolangatta i tre dager siden vi hadde booket hostel for tre netter. Det var nok ikke verdens mest spennende sted. Det var en liten Aussieby uten masse turister. Vi slappet av i tre dager. Hostellet, et YHA var ikke noe saerlig. Det var ganske sliten, sengene var ordentlig vonde (la haandkle under korsryggen for aa faa det litt mykere), og folk der var litt kjedelige. De fleste lette etter jobb i omraadet. Men det var litt billigere enn Byron, og vi hadde tid til det. Det eneste som var litt dumt var at jeg fikk feber den siste natten 😦

Febersyke Ronja og Anne satte morgenen vi sjekket ut kursen mot stranden. Det gikk en hostellbuss 11.00, og bussen vaar til Byron bay gikk 15.18 saa vi kunne tilbringe noen soltimer foerst. Det gikk ikke helt som planlagt. Foerst hadde jeg saa vondt i kroppen av feber at jeg ikke fikk smoert meg ordentlig saa jeg ble litt brent. Dessten blaaste det veldig og vi var dekket med et sandlag fra topp til taa da vi gikk for aa ta bussen. Som jeg nevnte ligger Coolangatta helt paa enden av Queensland. Paa tross av at Queensland ligger over New South Wales, og ikke paa siden har de ulike tidssoner. Bussen vaar gikk fra Twin Heads. Det er nabobyen, men det er ingen avstand mellom de. Du bare gaar over gaten til busstasjonen og Woolworths og vips saa er du en time frem i tid. Dere skjoenner vel hvor dette baerer….etter aa ha ventet nesten en time paa bussen gaar vi for aa finne internett og dobbelsjekke alt. Anne gaar til internett. Jeg laa paa plenen med feber og ble bitt av en million maur. Det kloer fortsatt! Foerst naar hun logger seg paa nettet husker hun tidssoner. Jeg kom paa det omtrent likt, men laa paa plenen uten mobil saa jeg kunne ikke gjoere noe. Vi fikk heldigvis booket en billett med Greyhound fra Surfers Paradise saa vi tar en lokalbuss opp dit, og deretter Greyhound ned til Byron Bay. Ankommer halv tolv i stedet for halv seks. Fin dag aa vaere syk paa… Tidssoner altsaa! Bare paagrunn av boendene i Queensland! Har jeg hoert..

Naa er jeg min andre dag i Byron bay. Det er sol i dag. I gaar var det graatt, det var kjipt. I dag er jeg superklein uten noen ordentlig god grunn. Jeg var hos legen i gaar og fikk klarering til aa dykke. Hatt litt problemer med oerene siden sist, men de er fine. Eller, hoeyre trommehinne fikk seg en liten smell sist, men dykking er greit om noen dager. Men jeg hoster saa det blir nok ikke foer i Sydney 😦

Anne er hos frisoeren naa. Jeg sendte henne dit. Haaper de er flink med henne. Hun gaar ikke saa ofte til frisoeren. Sist jeg kan huske hun dro gikk hun til en laerling og hadde skjevt haar etterpaa. Naa ba jeg henne gaa til en ordentlig salong og betale litt. Faar se om hun synes det er verdt prisen.

Jeg haaper dere har det fint i Norge. Det er naermer seg jo jul. jeg har ingen julesteming. En ting er at det er 30 grader og sol, men juledekorasjonene er heller ikke saa paatrengene foreloepig saa jeg er max skaanet.

Naa skal jeg nyte 4 dager til i Byron Bay foer kursen settes mot Adelaide via fly

En laaang oppdatering fra Aussieland

Hallo alle sammen 🙂

Jeg beklager min litt svake bloggoppdatering. Jeg gjoer opp for det med aa skrive en roman av et innlegg i dag. Klokken er 08.50 i Australia. Jeg staar tidlig opp i dette landet selv om jeg ikke maa. Litt rart.

Siden jeg skrev sist har jeg vaert on the road. Jeg har kjoert bil fra sydney til Cairns og saa reist nedover igjen. Turen har ikke gaatt helt slik jeg haapet, og det er litt av grunnen til at jeg ikke har skrevet noe.

Om de jeg reiste med:

Franskmenn, franskmenn, franskmenn! Jeg hater franskmenn. De er uorganiserte, umorsomme, daarlige til aa feste, taaler ikke alkohol, har daarlig musikksmak, er gjerrige, elsker camping, elsker smaa byer, vil at alle skal vaere med paa alt av aktiviteter, bryr seg ikke om hva alle vil, skryter av aa ha soet aksagn, liker ikke ligge paa stranden, elsker smaa fosser uten noe vann….og snakker babyspraak.

Vi var 8 stykker som reiste. 4 franskmenn, 1 italiener, 1 nederlender + Anne og meg. Foelget kommer fra naa av til aa bli omtalt som henholdvis nord og soer europa.

Fra Sydney til Brisbane

Vi kjoerte fra Sydney loerdag morgen. Maalet for dagen var Byron Bay, et sted jeg hadde gledet meg masse til etter aa ha hoert masse fra om det meste der. De hadde imidlertid lagt opp til en reise som i kjoeretid tar 12 timer, og forlot Sydney 10.30 saa det sa seg vel selv at vi aldri kom til aa komme oss til Byron Bay den dagen. Vi stoppet i Yamba hvor noen franske venner av franskmennene var. Det var greit nok. Klokken var over ti, og vi ville aldri funnet camping saa sent noe annet sted.

Neste dag dro vi til Byron Bay. Foerst var planen aa bli der en natt, men franskmennene synes det var altfor dyrt aa vaere der, og heller ingenting aa gjoere der saa de ville videre til surfers paradise for aa kunne vaere der tidlig neste dag. Jeg forsoekte aa si at det ikke finnes noen campingplass i surfers paradise, men det ignoerte de. I femtiden kjoerte vi mot surfers. I ti-tiden befant vi oss i nationalpark 40 km unna surfers etter aa ha kjoert rundt i 4 timer. Mat hadde vi helelr ikke faatt kjoept, men vi hadde noe tunfisk og slikt og fikk laget provosorisk mat. Jeg var ganske oppgitt, men kommenterte det ikke. Det var jo bare andre dag, og de laerte vel av dette.

Neste dag dro vi til surfes, tilbragte dagen der foer vi kjoerte til Brisbane paa kvelden. Der traff vi Nicholas fra nederland, og Anna fra italia, og vi var naa de aatte som skulle kjoere til Cairns. Jeg var litt lei av franskmenn allerede, og stakkars Anne ble litt stresset.

Fra Brisbane og nordover

Dagen i Brisbane var varm, og ingen orket aa gjoere noe. Vi var litt ved lagunen, men soer europa kjedet seg fort og ville til botanisk hage. Vi dro dit, og laa paa gresset i sikkert 4 timer. Jeg kjedet meg, og dro Anne med for aa spise mat. I firetiden bestemte de seg for aa kjoere nordover. De hadde bestemt at det ikke var Noosa vi skulle til likevel, men Mooloolaba. som var maalet Litt skuffende siden jeg hadde gledet meg til Noosa. Paa vei dit begynte det et ordentlig uvaer. Vi kjorte etter den ene bilen. Nicholas, Anne og jeg var i bil nummer to med han ene franskmannen. Da vi passerte skiltet til mooloolaba lurte Nicholas paa om vi skulle ringe og spoerre hvorfor de kjoerte forbi, men fikk til svar at «nei, vi bare foelger etter». I over en time kjoerte vi i sirkel, og tilslutt fikk vi «lov» til aa ringe. Det viste seg at tordenvaeret oedela for GPSen. Jeg spurte hvor vi skulle. Men det visste de ikke. I en time hadde vi kjort i sirkel etter GPSen, og alt vi skulle var til en by som var godt merket vei til! klokken var na halv ti. Franskmennene bestemte seg der og da for at vi skulle til en nationalpark i stedet. GPSen fant imidertid ikke parken, og i en time til kjorte vi rundt. Til slutt fant vi en campingplass hvor de kom ned og sjekket oss inn. Stemningen var ikke akkurat paa topp. jeg hadde kjeftet paa dem for daarlig organisering, men det var paa sin plass.

Neste morgen vaaknet jeg til et innmari styr. Italia hadde mistet bilnoekkelen. Hun hadde hentet en mango i bagasjerommet, og i foelge henne selv gaatt rett til kjoekkenet 20 meter unna. Da hun sto der med mangoen i haanden hadde hun merket at hun ikke hadde noekkelen. Bagasjerommet ble toemt, veien ble noeye studert, sekker ble toemt. Etter en time fant vi den. Under forsetet i bilen. Bare vaert i bagasjerommet liksom! Nicholas og jeg var ganske oppgitte.

Vi kjoerte til Mooloolaba. En ganske doed by. Ikke kunne vi surfe for det var ingen boelger den dagen, og ikke kunne vi sole oss for det var ingen sol. Paa kvelden ble alle franskmennene fulle paa goon, men det skal ikke saa mye til.

Paa vei til Rainbow Beach

Vi skulle naa til Fraser Island som er en av verdens stoerste sandoeyer. For aa komme oss dit hadde vi meldt oss paa en 3 dagers 4×4 self drive tour som startet fra Rainbow beach. Leiebilen vaar var en Toyota, av typen stasjonsvogn. GPSen ga oss to kjoerevalg. En vei som var merket paa kartet, og en som ikke var merket paa kartet. Hvilken velger vi? Den som ikke er merket virker jo spennende. Hvorfor er den ikke merket? Tja…usikkert. Vi begynner aa kjoere. et 4×6 meter skilt forteller oss at denne veien er uegnet for annet kjoeretoey enn 4×4. Den er bare 40 km. Franskmennene kjoerer. Leiebilen vaar smeller i veien x antall ganger. Jeg prover aa lette stemingen i bilen, hvor det faste foelget med nicholas og Anne var med aa spille 90-talls musikk. Det fungerer til en viss grad. Vi overlever turen. I hvertfall kjoerer bilen, og jeg er ikke der naar den leveres tilbake.

Fraser Island

Var fantastisk. I tre dager trengte jeg ikke tenke paa franskmennene. Joda, vi var i samme bil, men vi var tre ekstra mennesker. To sveitsere og en tysk jente. Sveitserne var fantastiske. De tok full kontroll over bil og kart. Jeg tok full kontroll over mat, og det hele gikk smertefritt. Saann bortsett fra at jeg fikk sant i oeyet og maatte til legen, og mistet klokken min i smerten. Fraser var uansett fantastisk som avbrekk.

Fra Fraser og videre..

Foer vi kommer oss fra rainbow beach klarer franskmennene aa toemme toyotaen med automatisk gir (lik du kan ikke dytte den i gang) for batteri. Hvordan? Sett paa lysene og begynn aa lade en mobil uten aa slaa paa motoren. jeg spoer to gutter om de har startkabler. De rister paa hodet og ser paa bilen de tror det er, Peuguoten. «franske biler» sier de. Jeg sier det er Toyotaen og at det ikke er bilen, men franskmenn som er problemet.

So what’s next?

Anne, nicholas og jeg droemmer om Agnes Water og surfing. Claire organiserer camping i Rockhampton. Det er jo halvveis til neste sted paa kartet. Det blir en dag kjoering, og vi ender paa den verste campingen noensinne med en fordrukken hollender. Stemingen er mer og mer trykket. Jeg er lei franskmenn. Jeg er lei av at de bestemmer paa fransk hva som er neste destinasjon. Jeg er lei camping.

Arlie Beach

Bed siden av Byron Bay og Fraser var Arlie et av stedene jeg virkelig hadde gledet meg til. Godt uteliv og masse backpackere pluss seiltur var droemmen. Franskmennene har ikke lyst aa betale for baat i 3 dager, og dermed er ingenting booket. Vi karrer oss inn paa en dagstur med en salig blanding av mennesker og gratis alkohol. Stemingen er ikke helt party paa baaten og konsumet blir lavt.

Tilsammen er vi paa Arlie fra tirsdag til loerdag. Det vi har gjort der av fest er aa spise middag en dag, for saa aa gaa paa stranden for aa drikke foer vi gaar ut igjen. Det ble imidlertid ikke noe ut igejn fordi klokken var 23 og franskmennene fulle og troette. Campingen er saapass langt unna at det er vanskelig aa gaa ut uten dem. Arlie var bortkastet med mitt selskap. Fredag kveld spilte de kort uten aa engang gidde aa kjoepe noe aa drikke. Stemingen blir bare daarligere og daarligere.

Townsville is awesome

Nicholas, Anne og jeg sier vi ikke vil til Townsville. Vi tilbringer en dag i Townsville. Alt vi ser er lagunen og barn. Townsville er doedt slik alle har sagt. Franskmennene er fornoeyde. Sikkert fordi vi ikke er det. Turen naermer seg slutten. Stemningen er faktisk blitt ubehagelig. Anne angrer paa aa ha dratt med meg. Jeg sier det ikke er hennes skyld. Hun kunne ikke vite

Freedom, freedom! The war is over!

Franskmennene vil sove paa camping utenfor Cairns. Nord Europa booker hostel. Vi skal ikke vaere sammen mer. Alle er glade. Ingen sier farvel. Vi bare gjoer opp penger, og later som vi skal treffes senere. Jeg er glad. Nicholas er glad. Anne er glad.Franskrike er glade.

Dykking

Jeg har tatt dykkelappen. Det er tipp-topp. jeg dro alene paa en tredagers dykketur, og hadde det fantastisk. I tre dager storkoste jeg meg i vakre omgivelser, med morsomme folk og god mat. Dykking er goey, men oerene mine synes det er litt vanskeligere. Fortsatt ikke helt bra. mulig lege i morgen.

Siste kveld i Cairns gaar vi ut. Anne blir med meg og de jeg har vaert paa tur med. Vi blir fulle og har det goeyere enn paa lenge. Vi gaar rett fra baren til flyet og flyr til Brisbane. Fra naa av er det bare oss to. Det kan ikke bli annet enn bra.

Brisbane

jeg faar en guidet tur av Michael i hans roede BMW. Det er en morsom tur. Har ikke sett hverandre paa fire aar, men prater gaar i ett. Han har blitt lege siden sist, jeg har ikke blitt noe annet enn eldre.

Hva naa?

Naa er det strandliv paa agendaen. Surfing, soling og hostel. Ikke noe mer camping. ikke noe mer majoritetsavgjoerelser gjort paa fransk. Vi har fulle og helt ansvar for egen lykke, og det er herlig.

Hvordan har jeg hatt det?

Jeg har ikke hatt det slik jeg haapet. Australia er alt slik jeg haapet, men dessverre feilet vi i valg av reisefoelge. Jeg har mange gode minner, men frustrasjonen er stor hos alle oss tre som ikke forsto fransk. Ingen av oss fikk turen vi ville ha. Heldigvis har jeg tid igjen. Derfor er vi nede paa Gold coast og  deretter Byron Bay igjen. Vi retter opp saa mye vi kan.

Glad i alle de gode vennene mine hjemme!

I <3 Sydney

Naa har jeg vaert i Sydney i 1.5 uke og jeg maa si jeg stortrives her. Det var selvsagt veldig lett aa komme hit siden Anne hadde saa mange venner her, og det alltid er noe aqa finne paa med dem. Mange er jo ferdige med eksamener ogsaa.

Siden sist har jeg vaert paa veddeloepsbanen! Her skal man jo kle seg pent til veddeloep, saa fredag dro Dawn, en kjempesoet jente fra Santa Barbara og jeg dro paa shopping i Newtown etter den perfekte kjole til meg. Vi fant en skikkelig fin en til 15 dollar paa en vintagebutikk. Det tilsvarer ca 50 norske. Godt kjoep! Maatte ogsaa finne sko og fant et par brukte til 25 dollar. Jeg var litt stresset for hvordan de ville sitte, men maatte ta sjansen.

Loerdag mottes vi utenfor veddeloepsbanen litt over 11. jeg hadde allerede litt gnagsaar, men satset paa at compeed ville gjoere susen. Vi heiv i oss til Goon (billig kartongvin) som de andre hadde tatt med i noen busker bak inngangen foer vi gikk inn. jeg saa til Anne jeg trengte en racebook med oversikt over alle hestene i hvert loep for jeg skulle vedde! Richard fra england og Jeremy fra Texas hadde samme plan og vi tre gikk sammen hele dagen. Vi veddet i hvert eneste loep og var i grunnen ganske engasjerte. Jeg hadde det Richard kalte the lucky charm og var den eneste som gikk i pluss den dagen. Hele 6 dollar i pluss 🙂 Miss Independent var hesten som reddet meg med en fantastisk opptak paa opploepssiden! Henne hadde jeg selvsagt tenkt aa vedde paa hele dagen saa fint navn som hun hadde! Richard og jeg drakk dessuten store mengder musserende vin i loepet av loepene. 1 flaske hver faktisk. Helt passende!

Resten av kvelden var satt av til Richards 21 aarsdag. Foerst gikk jeg og han paa stranden og spiste is mens Dawn og de andre ordnet gaven hans. Saa gikk vi til leiligheten hans og folk fra alle kanter av verden kom over og festet foer vi gikk ut. Da meldte skoproblemene mine seg. Jeg fikk ikke paa meg skoene mine. Beina mine var fulle av saar og jeg maatte ta skoene i haanden. Selvsagt klarte jeg aa snuble i asfalten og kutte opp en taa i tillegg saa jeg hoppet inn paa bussen med en bloedene taa. Colombiske diego var veldig bekymret for dette saaret mitt, mens jeg synes det var litt spennende. Etter mye styr kom vi oss inn paa en bar. Jeg endte opp med aa spille biljard med noen morsomme australske homser foer vi alle dro hjem i 2-tiden, utslitte etter nesten 15 timer drikking..

Neste dag dro mange til Newtown paa musikkfestival, men Anne og jeg gikk til Richard og vi begynte aa lete etter mobilen min jeg mistet et sted paa veien med han. Vi fant den aldri. Sorry Luka. jeg klarte aa miste din fine Nokia.. Heldigvis med aussie sim-kort og ikke mitt norske!

Mandag skulle jeg paa dykkekurs, men som nevnt har det regnet masse her i Sydney og jeg har ikke hatt klaer for slikt vaer. Jeg har dermed blitt forkjoelet. Proevde aa overbevise meg selv og legen om at jeg var frisk, men han trengte bare aa sjekke gane og oerer for aa se at jeg var syk paa ekte. Det endre med at jeg ikke besto medical test som du maa bestaa for aa kunne dykke. Litt krise siden du skal ta denne en uke foer kursstart for aa ha rett til pengene tilbake! Heldigvis var pro dive som jeg skulle ta kurset gjennom helt fantastiske paa service og ga meg alle pengene tilbake uten problemer. Jeg ble veldig glad! naa maa jeg ta dykkelappen i cairns i stedet, men da kan jeg ta den i great berrier reef og sparer faktisk penger for jeg faar to i ett. Lappen og turene ut! Alt ordner seg for snille jenter!

Naa skinner solen i dag som i gaar. Dermed kan jeg henge paa stranden med Richard mens Anne leser til eksamen. dette i  stedet for dykkekurs, og soling har jeg savnet etter to uker uten strandliv saa jeg er veldig lykkelig om dagen.

Kos dere i norge mens jeg henger paa stranden!

xxx

Bilder, bilder, bilder

Jeg har laget et fotoalbum på Facebook. Klarte ikke å få det til her

linken er

http://www.facebook.com/album.php?aid=337438&id=643985596&ref=mf

og det er åpent for alle uansett om dere har facebook eller ei

Enjoy!

Sydney so far..

Så nå nyter jeg dagene i Sydney. Jeg har fått æ. ø og å på tastaturet siden jeg sitter på en mac. Digg! Joda, kan hende man endrer slikt på en vanlig data også, men det kan jeg ingenting om!

Søndag, mandag og tirsdag i Sydney var strålende vær. Jeg storkoste meg i norsk sommertemperatur.

Vi var i bursdagen til en gutt som het Ben på mandag. Han var en høy, blek og ekstremt keitete walisier. Jeg gjorde et tappert forsøk på å lære han heeeelt basic dansing, men det var ikke lett. Like etter jeg hadde gitt han en eller annen ide om at han kanskje kunne danse slang han Anne veggemellom på det tacky backpackerutestedet vi var på. Tacky tror jeg er ordet for dette var Sydneys svar på et utested på Karl johan. Men vi ble fulle og spiste verdens vondeste kebab etterpå og kvelden var grei.

Tirsdag fikk vi ideen om å dra ned til Sydney sentrum. Det var ganske varmt, men kledd i shorts gikk det fint. Jeg var veldig klein siden jeg overhodet ikke er vant til alkohol og følte meg ikke veldig vakker. Det var imidlertid alle de lokale! Det var nemlig Australiaday og alle var kledd i de fineste kjoler, hatter og høye hæler. Jeg gikk og misunte alle de fine kjolene og ønsket vi hadde en sånn dag i norge. Joda, vi har 17.mai, men det er jo til bunad, ikke til silkekjoler!

I går var det dårlig vær og jeg fikset masse ting på pcen. La alle bildene inn på macen her og så på noen av dem, men det er over 1100 bilder så jeg må nok sette av noen dager hjemme for å velge ut de beste. Jeg er uansett glad jeg tok med speilreflekskamera! På kvelden dro vi til et mikrobryggeri, Lord Nelson rett ved The Rocks som er området de europeiske først kom til. Der drakk vi godt øl sammen med tre andre utvekslingsstudenter.

Sydney er forresten en fin by. Den er grei å navigere seg i. Vi bor i ok avstand til en strand og til sentrum, og jeg har ukeskort på buss og båt så jeg kan reise rundt så mye jeg vil. Jeg henger på internett nede på den ene delen av skolen til Anne, kunstskolen, som ligger i Paddington. Denne bydelen er superkoselig! 2-etasjes hus med smijernsgjerder i fine farger, masse trær og koselige cafeer. Litt som west willage i new york som jeg forelsket meg helt i! Jeg må ta med meg kamera her en dag og ta bilder av de søte husene 🙂

I dag var jeg nede på dykkerklubben, Pro Dive for å ordne til PADI-kurset mitt. Jeg skal ta dykkerlappen her nede i Sydney for å være klar til vi kjører østkysten neste lørdag. Endestasjonen er nemlig great barrier reef og en 3-dagers tur der med mange dykk! Jeg har jo aldri dykket før så jeg er skikkelig, skikkkelig spent! Ellers kjører vi rett fra Sydney og til Byron Bay. Der skal jeg etter planen lære å surfe. Jeg skal i hvertfall gjøre et skikkelig forsøk!

Nå skal jeg dra hjem og plage Anne som holder på å fullføre kunstgreiene sine. Vi skal bort til Dawn, en venninne av Anne på mexicansk fiesta i kveld, men først må jeg ta min medical check for dykkeserfikatet og Anne må forelle meg hvor jeg skal dra.

Forresten så har jeg nå fått høre at jeg snakker Sør-Afrikansk engelsk fra en australier. Jeg pleier å fortelle om min adaptivitet når det gjelder aksent, og dette bekrefter vel bare teorien min. Jeg har forøvrig ikke lyst til å snakke Sør.afrikansk engelsk og må begynne å lete etter local people! 24 timer i Johannesburg, og diverse livhistorier fra sør-afrikanse eldre damer satte sine spor!

Jeg må forresten bare understreke at selv om det regner her går jeg i tynn bomullsgenser og det er meldt sol og 20 grader resten av uken. Dessuten kikket jeg innom yr.no og ser dere nesten er nede på 0 i Oslo…stakkars dere!

 

Hilsen fra Sydney, jeg kom frem etter mye styr!

Yep, saa er jeg fremme i dette landet jeg har droemt om siden jeg traff den unge australske medisinstudenten for snart fire aar siden. Endelig, endelig!

Siden sist har jeg reist fra Zanzibar til Sydney. Jeg hadde en fin kveld i Sydney. Traff to unge nyutdannede leger fra Paris, Xavier og Roman paa hostellet og spiste middag med dem, en belgisk laerer og en egyptisk tv-reporter i 40-aarene som var i Tanzania for aa laere bort tvproduksjon og journalistikk. Sistnevnte var en utrolig morsom og oppegaaende person. Som han sa selv maatte han reise til fattige land for aa laere bort tv, alle vestlige land kunne jo mer enn egypt saa der kunne han ikke jobbe. Jeg avsluttet kvelden med de og moette franskmennene og belgieren til frokost. Vi snakket om sykehus, jeg fortale om mitt inntrykk og Xavier fortale sine erfaringer fra aa jobbe i Senegal. Likevel laerte jeg vel saa mye om franske sykehus. Jeg fortalte nemlig om hvordan legen vi var hos, Wilsom hadde operert etter jo oel og de fortalte franske leger ofte opererte etter noen glass vin de tok til maten naar de var on call. Det trodde jeg ikke om vestlige sykehus! Men det er vel noe med franskmenn og vin..

Jeg klarte aa kjoepe baatbilletter ganske stressfritt. Listet meg gjennom bakgater i Stone Town for aa unngaa alle saanne som dytter deg inn paa kontorer og fikk billett til en fin pris uten mas. Paa fergekaia traff jeg Sherin, en amerikans inder som jobbet med banansykdommer i Uganda for Bill Gates fondet. Det er et kjempestort problemder g en gjennomsnittlig ugander spiser over 1 kg banan om dagen!  Han skulle ogsaa til Dar etter ferie paa Zanzibar, og skulle faktisk fly klokken 06.00 fra Dar neste morgen. Mitt fly skulle gaa 07.20 saa naar han spurte om jeg ville henge med han takket jeg ja. han virket som hadde kontroll paa ting, og storbyer alene er alltid et mareritt. Vi fant en taxi for han skulle moete en nederlandsk familie. Taxien hadde sine utfordringer. Foerst kjoerte vi til en hotell/bar vi kunne legge fra oss sekkene foer vi dro ut til stranden vi skulle moete denne nederlandske familien. Vi fikk laast dem inn i et skap paa rommet til Hank, en californier i 40-aarene som jobbet med skip paa et eller annet vis. Saa tok vi taxi til stranden. Det jeg ikke visste var at Sherin hadde bedt taxisjaafoeren fikse en joint til han i mellomtiden. (det er veldig ulovlig her, men alle roeyker det de her kaller gandga). Taxisjaafoeren hadde ikke helt gjort jobben sin helt og vi maatte kjoere til en rastamann og hente varene. Sherin var litt oppgitt fordi poenget var at jeg ikke skulle vaere noen del av det. Tilslutt fikk han jointen sin for ca 10 kroner og vi kjoerte av gaarde til stranden taxisjaafoeren ikke helt visste hvor var. Underveis gikk vi tom for bensin, men taxisjaafoeren loep avgaarde med en vannflaske og fikk fylt opp. Jeg tok det hele med krusende ro, og maatte smile litt av hva jeg hadde begitt meg ut paa med denne fremmede mannen. Vi kom til stranden og tok en drink paa et fancy hotell foer vi gikk bort til den nederlandske familien. Underveis kom inderen paa at det kanskje saa litt rart ut at han i 30-aarene kom med en ung jente i 20-aarene og liksom skulle sjekke henne opp. Vi vurderte om jeg maatte late som jeg hadde kjaereste og han visste det, eller om jeg skulle si jeg hadde det og han skulle bli sjokkert og spoerre hvorfor jeg ikke hadde sagt noe om det. Det var den eneste gangen jeg og inderen hadde litt felles humor. Litt forsinket kom vi frem til familien. Det var vennen til Sherin som var paa hans alder, kona, baby paa ett aar, foreldrene til Heine og et belisk par i 30 aarene som jobbet med finansiering for diverse NGOer. Alle sammen var helt herlige! Jeg digget faren til Heine som var en kjemiker som snart skulle pensjoneres. Han var den type mann jeg en gang haaper jeg faar som svigerfar. Morsom og interessant. Etter middagen dro vi til Q-bar hvor vi skulle sove. Der spilte biljard noen runder, jeg var ikke saa god, men det var ikke de andre heller. De var bedre, men ikke supergode saa det var ikke saa flaut. Etterhvert ble jeg sittende aa snakke med Heine og faren (som jeg naa kom paa at het Fred) om Soer Amerika. De hadde bodd i Venezuela i 3 aar og hadde mange tips og spennende ting aa si. For de som ikke vet det er det mitt neste store reisemaal. I tolvtiden gikk jeg aa la meg. California Hank var kjempesoet og satte paa sin egen klokke i tillegg til min saa jeg skulle vaere sikker paa aa komme meg oppe 03.30. Sherin var fortsatt nede og drakk med en kollega. Jeg sovnet ganske raskt og like foer min klokke vekket Hank meg for aa si at klokken var halv fire. Skikkelig snilt. Jeg begynte aa pakke og Sherin kom ramlende inn ikke lenge etter. Han sa han hadde fikset et sjaafoer og var klar til aa reise. Sammen tok vi taxi til flyplassen, og der skiltes vaare veier. Jeg tror det var en konsensus om at videre kontakt ikke var et maal, men han hadde gitt meg en fin kveld i Dar. Like etter gikk flyet mitt til Johannesburg.

I Johannesburg hadde jeg syv timer med venting. Jeg kom til flyplassen og det var isklaldt der. Jeg froes og gledet meg masse til aa komme inn paa flyet. Vi skulle boarde 17.05. Det skjedde ikke. Vi ble sittende aa vente i 1.5 timer. Det var noe galt saa de. Halv syv fikk vi imidlertid boarde. Jeg hadde i mellomtiden holdt en gammel soer-afrikansk dame med selskap. Hun skulle besoeke soennen hun ikke hadde sett paa 20 aar og hadde skikkelig flyskrekk. Jeg berolighet henne og fortalte at i store fly kunne hun gaa rundt og at det var lite turbulens osv osv. Paa flyet ble vi sittende aa vente over en time foer det ble bestemt at alle maatte av igjen. Problemet var ikke ordnet. Vi ble sittende aa vente i hallen i to timer til foer de saa det ble flyvning neste dag i stedet og alle skulle inn paa hotell. Vi maatte gjennom passkotroll og hente bagasje som de ikke har lov aa la ligge paa flyet. Utenfor ble vi staaende aa vente paa bussen. 320 passasjerer skulle fraktes den 10 minutters strekningen til hotellet med to minibusser! Det ble lang og kald venting. Australske Mick delte ut rom til de som ville ha det. De hadde plasglass og cola. Han var veldig glad for aa kunne dele. og ble glad naar han saa meg. Jeg hadde nemlig fortalt han i taxfreebutikken at det var greit aa kjoepe alkohol paa flyet for innenfor sikkerhetskontollen gjaldt ikke grensen paa hvor mye vaeske man kan ha i bagasjen. Dermed var det takket vaere meg han kunne dele ut rom. Etter 2,5 timers venting i under 10 grader i tynn genser kom jeg endelig til hotellet. Der tok jeg en lang varm dusj., ikke siden Norge hadde jeg vaert i en dusj med varmt vann, Deretter sov jeg godt helt til Anne ringte meg neste morgen og lurte paa hvor jeg var. Hun hadde ikke faatt meldingene mine og var paa flyplassen. Stakkars! Jeg sa det bare var aa dra hjem igjen.

Hotellet hadde skikkelig god frokost og jeg traff en rasta soer-afrikaner som het noe paa T, Vi snakket ganske mye sammen. Han var ca paa min alder og studerte paa universitet i J.nurg. Han skulle til Australia for aa treffe faren og skulle bli i to maaneder, samme som meg. Vi snakket litt om aa kanskje treffes. Etter frokosten dro vi til flyplassen. Flyet skulle ga 12.00, men foerst 15.00, 20 timer forsinket  forlot vi J.burg. Det var deilig!

Vi landet i Sydney 10.45 lokal tid og jeg var litt stresset. Luka fylte ut visumet mitt med feil etternavn og jeg var redd det skulle skape troebbel. Passkontollen gikk imidlertid kjemperaskt, og jeg gikk og hentet sekken min. Foer jeg gikk ut bestemte jeg meg for aa gi han paa T en lapp med navn og nummer saa han kunne ringe meg hvis vi skulle treffes. Jeg ventet paa han litt, siden han kom ut av passkontrollen lenge etter meg. Saa ga jeg han lappen og gikk mot utgangen. Du maa staa en stund i koe for aa komme ut, og jeg ble staaende aa snakke med et ektepar fra flyet som hadde reist hele oest-afrika. Etter en liten stund kom en sikkerhetsvakt bort til meg for aa se passet mitt. Jeg ga det til han, og ble igjen litt stresset. Hadde de registrert feilen mellom navnene? Han stilte et par spoersmaal. Jeg spurte om dette hadde noe med visum aa gjoere, men han svarte bare at han skulle komme tilbake til meg. I Australia blir alle kontrollert i saann scanner, men jeg ble tatt ut av koen til enn annen avdeling. Der begynte han aa gaa gjennom hele bagasjen min. Han stilte meg gjentatt spersmaal om hva jeg skulle i Austrlia, om Anne, hva hun studerte, hvor, hvordan jeg kjente henne, hva jeg studerte, hvordan jeg hadde faatt raad til reisen, hva budsjettet mitt var, hvorfor jeg ikke hadde lommebok eller penger paa meg, hva alle medisinene jeg hadde var, hvor jeg hadde vaert, hvor lenge, hva jeg hadde gjort, om jeg var alene. Spesielt om jeg var alene og kontrollspoersmaal om Anne gikk om og om igjen. De scannet sekken med en saann spesialting. Paa et tidspunkt sammenlignet de passet mitt med et annet, groent et. Jeg var helt rolig hele tiden, for jeg visste det ikke var noe galt, men forsto ikke helt hvorfor alt dette skjedde. Helt paa slutten spurte de en gang til om jeg var alene. Jeg sa helt klart ja, jeg er alene. Da spurte de om jeg kjente den mannen der borte som jeg hadde snakket med ved bagasjen og pekte paa frokost-gutten min. Jeg svarte jeg ikke kjente han, men paa et 20 timer forsinket fly kjente alle hverandre litt og at jeg spiste frokost med han. jeg sa jeg hadde gitt han navnet mitt slik at vi kanskje kunne moetes senere siden begge skulle vaere der i 2 mnd og han var hyggelig. De svarte ok, nikket og sa jeg kunne gaa.

Saa, fordi jeg hadde snakket til denne unge, svarte gutten hadde jeg tydeligvis startet fullt drama paa flyplassen og blitt en mistenkelig person. Dere som kjenner meg er vel alle enig om at jeg ikke akkurat virker som noen person som driver med ulovlige ting saa det var litt morsomt. jeg maa likevel spoerre meg selv om det samme hadde skjedd om jeg ga noe til en av de blonde nederlenderne paa flyet.

Uansett, jeg kom meg ut og moette en smilende Anne. Vi dro hjem til henne og deretter ned aa grillet ved stranda med noen venner av henne. Det var kjempekoselig. Senere dro vi hjem og spiste baguett med philadelfia og skravlet. I dag har vi aapnet bankkonto til meg, siden det er gratis slik at jeg kan bruke pengene mine uten valutpaaslag og slipper aa betale uttak. Naa henger jeg paa internett mens Anne fikser paa kunstprosjektet sitt.

Australia ser lovende ut 🙂

Hallo alle mine flotte venner i Norge

Naa har jeg ikke skrevet paa en evighet. Grunnen er enkel: jeg har ligget paa en oede strand i to uker sammen med Tone med internett over en time unna. Tenkte likevel aa ta dere over to uker tilbake i tid, til mine siste dager paa barnehjemmet og i Ruaha

Shokoro

Er den under ett aar gamle gutten vi valgte bort da vi hentet Aylin. Loerdagen foer jeg reiste dro vi tilbake til han med klaer og mat for en maaned fremover. Alvilde og  Baard hadde begge gitt noen veldig smaa klaer og disse ga vi til Shokoro. Bestemoren som tar vare paa han ble veldig glad. Hun faar ikke jobbet fordi hun maa ta vare paa den lille gutten, og der veldig fattig. Hun fortalte ogsaa histoien hans. Datteren hennes hadde reist til Dar for aa jobbe som housegirl som 14-15 aaring. Der ble hun voldtatt av en nabo og gravid. De som hadde ansatt henne kunne ikke ha en gravid jente ansatt og sendte henne hjem til moren. Under foedselen doede den unge jenta. Ja, det er som tatt ut av en norsk-dansk roman  fra slutten 1800-tallet. Hverdagen i Afrika i dag.

De andre barna

Paa slutten av oppholdet klarte Tone og jeg endelig aa faa til litt undervisning med barna. Vi har regnet masse matte med dem og flere av dem forbedret seg raskt. Saerlig Juliana utmerket meg. Det virker som om hun begynner aa knekke mattekoden.

Aa ta farvel

Forrige mandag var den verste dagen paa barnehjemmet, nemlig dagen jeg skulle si farvel til alle barna. Jeg begynte dagen min der med aa si at det va min siste dag, med litt daarlig spraak er det viktig aa vaere tydelig.

Elizabeth er en av de jeg fikk god kontakt med, og den siste dagen snakket hun masse med meg Jeg fortalte jeg skulle li psykolog og at jeg da skulle snakke med barn som kanskje hadde mistet foreldrene sine og slikt. Etter at jeg sa dette begynte Elizabeth aa fortelle om foreldrene og familien. Hun snakket i vei og det var helt tydelig at hun synes det var fint aa snakke om det. Det var en fin avslutning paa tiden min med henne.

En annen jeg fikk god kontakt med var Stanley. Lille smilende Stanley som droemmer om Jamaica og var min ville mtaataa (baby). Naar jeg skulle dra hentet han et ark med en liten liste over ord paa swahili og engelsk, alt nummerert og pent oppsatt. Stanley er ogsaa en fantastisk tegner, ingen paa barnehjemmet var i naerheten av hans ro og perfeksjonisme naar han tegnet.

Farvel med barna ble uansett toeft. Jeg graat og flere av barna graat. Jeg haaper saa inderlig at det gaar bra med dem i fremtiden. Det er en gjeng nydelige barn med store store hjerter.

Zanzibar

Morgenen etter satte Tone og jeg oss paa Hoodbussen til Dar. Der skulle Lina, Emmas  soester moete oss og hjelpe oss ned til baaten over til Zanzibar. Hun moette oss og sammen tok vi en dalla-dalla. Den kostet oss 250 shilling, altsaa en krone, saa mye billigere enn taxi. Vi ble stuet inn med sekker og styr. Sto er i kanskje en halvtime mens svetten rant og vi stadig maatte si unnskyld til folk vi kom borti med sekkene. Fremme paa new posta, havnen skjedde det som ikke skulle skje. Vi lot oss stresse av alle folkene som skulle ha oss til aa kjoepe billetter. Etter mye styr fikk vi ordnet alt selv om vi betalte litt for mye.

I halv syv-tiden kom vi oss i land paa Zanzibar. Der gjorde vi det vi foerst hadde planlagt  vi ikke skulle gjoere, sa ja til en taxi paa fergeleiet. Men jeg ikk prutet litt paa prisen og var fornoeyd. Taxien kjoerte en stund foer han stoppet i en moerk smal gate og sa vi var fremme. Tone o jeg ble med en gang skeptiske og begynte aa spoerre han Det er ofte de sier steder her er stengt fordi de tjener mer paa et annet sted saa jeg ble litt stresset. Han ba oss bli med ut og da saa vi stedet. Saa alt var ok. Inne paa stedet sjekket vi inn og etterpaa kom vi paa at vi selvsagt burde bedt om aa faa se rommet foer vi sa vi ville vaere der, rommet var heldigvis ok. Det var vi egentlig ikke garantert siden vi tok det klart billigste hostellet i Zanzibar town. Vi traff tre gutter naar vi kom dit, en candier, en brite og en tysker. Sammen dro vi ned til kveldsmarkedet og spiste mat. Digg mat saa lenge man passet paa at det var skikkelig varmt.

Neste morgen satte vi oss paa en dalla-dalla til Paje. Tone hadde vaert  der foer og vi hadde hoert det var rolig. Vi hadde sjekket prisene paa en hotell og fikk en sann gutt til aa ta os dit. Vel fremme nektet verten for prisen og ville ha 40 dollar. Vi hadde sett for oss 30-35. Siden det han ga oss var hoeysesongpris og han nektet aa forhandle lot vi gutten ta oss videre. Han sa han visste om et bedre sted. Dermed begynte vi aa gaa og vi gikk, gikk og gikk enda litt til. Nok en gangsvette og varme. Saa mye for stahet. Etter en halvtimes gaaing langs stranda i verste solsteike kom vi frem til Pakachi Beach hotel. En smilende fyr ga oss etter litt forhandlinger er dobeltrom for 30 dollar natten mot at vi ble i to uker. Vi hadde ikke noe behov for aa reise rundt og 30 dollar med frokost og sjoeutsikt var en god deal. Spesielt siden jeg skulle faa lov aa bo for 15 dollar paa eget rom naar kjaeresten til Tone kom ned.

Vi gjorde en god deal. I to uker har vi kost oss med egen strand, god service og nydelig mat som var billigere der enn noe annet sted. Litt liv var et ogsaa en natt da de hadde pakachi beach party med sikkert 150 gjester

Tone og jeg har ogsaa hatt det supert sammen. Casino var kortspillet og bekymringene for dagen aldri mer enn hvordan sole seg neste dag. Vi har hatt helt samme innstilling om hva dagene skulle bestaa i. Soling, mat og litt trenin. Yep, trener litt styrke hver dag naa, sterk blir jeg 😉  Naar Bjoernar kom ned gikk vi over til aa spille chicago og hadde det hyggelig alle tre.Bjoernar hadde foroevrig med seg ting til meg Luka ga han i Norge. Ny mobil (luka gamle, min ville ikke lenger la meg trykke inn noen av tastene), ipod, nytt kamera (fikk nytt for det de skulle reparere, hurra!!), lader til speilrefleks og sjokolade. Rene julaften og mer til!

Krypdyr

Jeg har blitt toeff! For to dager siden hoerte jeg litt krafsing fra hodeputen naar je skulle legge meg. Det viste seg at en kakkelakk hadde funnet veien dit Helt rolig klarte jeg aa fjerne den ved aa vrenge putetrekket paa verandaen min. Saa stolt av meg selv. Maur er eg ogsaa vant til naa og dreper dem veldig effektivt.

Aussieland

Dette var nok mitt siste innlegg foer jeg flyr til Sydney for aa roadtripe east coast med Anne og venner av henne. Skal soerge for aa holde bloggen oppdatert selv om de kulturelle skildringene blir litt mindre av.

 

 

 

Siste hilsen fra Ruaha

Naa er det fredag, og jeg har bare 4 dager igjen til eg drar videre. Tirsdag morgen tar Tone og jeg bussen 06.00 om morgenen tilbake til Dar hvor vi skal ta en baat ut til Zanzibar.

Onsdag var vi med barna. Antoni, den nye gutten kom med skoleboekene sine. Han har begynt aa gjoere det saa bra allerede! Naa har han nesten alt rett i matematikk. Det hadde han ikke foer. Det er helt tydelig at den nye bosituasjonen hans gjoer at han klarer se mye bedre paa skolen. Tilgang paa mat og mindre begkymringer gjoer at han kan konsentrere seg paa skolen. Paa onsdag var han imidlertid litt slapp. Jeg trodde foerst han var lei seg, det er jo ikke saa lett naar man ikke kan snakke ordentlig aa skjoenne hvorfor de henger noen ganger. Jeg proevde aa gi han litt oppmerksomhet foer lunch i tilfelle han hadde lengsel eller noe. Etter lunch merket jeg imidlertid at han var glovarm. Jeg sa i fra til Emma og vi tok han til legen som diagnoserte malaria etter en blodproeve. De tok en av lillesoester ogsaa som virket i fin form. Hun fikk samme diagnose, malaria. Maa innroemme jeg er fryktelig skeptisk til om hun eentlig har det. Ikke at jeg er lege, eller har noe medisinsk kompetanse, men Malariadiagnosen er veldig lett aa komme til her…joda, det er mye malaria her, men friske barn uten feber som loeper rundt og leker….?

Selv har jeg foroevrig sluttet med egen malariamedisinering. Jeg gikk paa malarone i tre uker, men opplevde heratburn foelelse tre ganger, ble kvalm og i tillegg har jeg mistet masse haar! Heartburn staar ikke som en bivirkning i den norske bruksanvisningen, men jeg tror det gjoer det i den amerikanske. Haartap staar som en sjelden. Jeg har uansett aldri i hele mitt liv mistet haar i slike mengder og med saa lang tid jeg hadde igjen var det greit aa stoppe aa ta pillene. Heartburn er ogsaa utrolig ekkelt. Jeg har nok piller aa taa hvis jeg skulle mistenke at jeg har faatt malaria og kler meg i buske, genser og med myggspray om kvelden. Satser paa at det gaar fint.

I gaar var jeg og Tone i Udzungwa (litt usikker paa staving) Det er en regnskog ca en halvtime unna Ruaha town. Vi dro kjempetidlig om morgenen, buss halv syv. En saann liten lokal buss. Emma fulgte oss for at vi skulle finne frem greit. Det er nemlig slik at man maa ta bussen 10 km forbi der man begynner aa gaa for aa komme til et hovedkontor hvor man betaler inngang paa 20 dollar hver, pluss 10 dollar paa deling for en paabudt guide. Vi kom oss frem etter 2 timer paa lokalbussen. Den stopper overalt, staar lenge osv osv. Ikke effektiv kjoering. Fremme valgte vi aa gaa til Sanje Waterfall som er 6.2 km lang tur og skulle ta 5 timer. Naar vi skulle betale ble de opproerte over at vi ikke hadde dollar. De saa det var paabudt for utlendinger aa betale i dollar. Vi sukket og sa at vi ikke har dollar, og at i saafall fikk vi bare dra hjem. Guiden svarte da at han maatte snakke med sjefen foer han kunne godta shilling. Deretter sa han noe til sidemannen som sto og hang, fikk et svar og vips saa kunne vi betale i shilling. Vi betalte til en ok kurs ogsaa.

Selve turen var kjempebra. Vi gikk i 5.5 timer, med en 45 minutters lunchpause. Det var saa stille og fint. Paa toppen hvor vi spiste var det helt fantastisk utsikt. Litt som aa vaere i Norge. Baade Tone og jeg koste oss med aa gaa lenge uten masse roping og skraaling overalt. Bare lyden av dyr, frisk luft, bekker, elver og skyggefulle traer. Ikke var det noe soeppel heller.

Soeppel er nemlig et kjempeproblem her. Soeppelkasser eksisterer ikke og groftene er fulle av alt mulig at plast, papir og lignende. Veldig trist og stygt. DSet er rart for meg som er norsk og vant til aa putte det minste plastflak i lommen. Her bare slenger de det rundt. Emma mener det er fint med regn for da «forsvinner» jo soeppelet… De forstaar ikke helt hva det aa ta vare paa mijloet vil si her. Emma sa det tidligere hadde kommet soeppelbiler, men naa gjorde det ikke lenger det pga pengemangel. Eller penger som gaar feil tenker jeg.. Uansett gjoer de som bor her ingenting for aa samle det litt. De brenner det i blant. (holder meg unna den roeyken der som nok ikke er saerlig bra med tanke paa hvor mye rart av plat de brenner).

For to dager siden laerte Tone og jeg aa lage japati (usikker paa staving) Vi lagde det helt fra bunnen av med deig, kjevling og steking. De ble ikke poerfekte, men bra. Japati er en slags pannekake/lefse de har som middag her noen ganger med saus og kjoett til. Veldig godt og veldig usunt. Naa skal vi proeve aa lage det hjemme i Norge!

Naa skal jeg opp paa barnehjemmet igjen. I morgen skal jeg ikke vaere der saa mye fordi vi skal bort til han lille gutten vi ikke tok med oss aa gi noen klaer Emnma har i hans stoerrelse og litt mat hun har faatt hushjelpen til aa lage.

En ny hilsen fra de soerlige breddegrader
Vicent har faatt nytt navn! Eller, ikke helt nytt, men det viser seg at han het to ting; Vicent og Antoni. Det foerste hjemme og det andre paa skolen. Han liker likevel Antoni best, dermed skal han hete det hele tiden. Vi fant dette ut naar vi skulle skrive han inn paa skolen. Vi presenterte han som Vicent, men paa alle boekene han hadde med seg fra den gamle skolen sto det Antoni. Han er litt sjenert ogsaa saa vi maatte presse ut av han hva han ville hete. Det var egentlig ganske komisk. Hjemme spurte vi Aylin hva han het, hun sa Vicent, men noen av de eldre barna sa han hadde sagt han hadde to navn.

De to nye har det uansett veldig fint naa. De leker med de andre barna, smiler og tar kontakt med Tone og meg. Vicent er ganske tynn, men med jevnlige maaltider blir han nok snart litt rundere. Han er ganske lav ogsaa, trolig fordi han har faatt lite mat de siste aarene.

Her i landsbyen er ting ellers i sitt vante seg. Trafikken her er jo et kapittel for seg og Tone og jeg proever aa unngaa aa bli paakjoert av lastebiler som dundrer forbi i 100. Det er litt ekkelt aa se den svarte eksosen som ligger lenge igjen etter mange av kjoeretoeyene her. Det er mange av disse som er isbresmeltere til de grader. Jeg har laert at de har et skattesystem paa importbiler som gjoer at det er lavere skatt paa biler som er nyere er 1999, men saa lenge det er Land Rovere de kjoerer rundt hjelper det ikke saa mye. Dessuten er landet fullt av gamle kjoeretoey allerede. Det er mange som sykler her da. Det er jo bra det, selv om jeg tviler paa at det er av hensyn til miljoet. Syklene er ogsaa livsfarlige da! Om kvelden er det helt moerkt her. Gatelys finnes ikke, og det aa krysse veien i moerket er et risikoprosjekt. Vi maa se oss godt for, lytte og dobbelsjekke. Plutselig er det en sykkel der, og man har ikke lyst til aa bli syklet ned i moerket!

Tone og jeg har naa spist masse ananas! Hele fire morgener har vi kost oss med fruktfrokost. Naa naermer mangoene seg modne ogsaa saa jeg haaper de rekker aa bli modne slik at jeg spise de foer jeg reiser til Zanzibar. Frukten her nede smaker saann ca ti ganger bedre, det eneste som er teit er at appelsinene er saa vanskelige aa skrelle for skallet sitter saa godt paa. Man skal bruke en saann egen skreller, men jeg synes det ogsaa er veldig vanskelig.

Rolige netter kan man forrresten bare glemme i Tanzania. De er veldig glad i hoeye lyder her. Alt staar paa full volumstyrke enten det er tv eller musikk. I tillegg til at trailere i 100 braaker. Det er ingen glass paa vinduene heller, bare netting saa lyden gaar rett gjennom. Mitt rom er inn mot bakgaarden saa det er greit nok, men Tone sitt er mot veien. Jeg synes veldig synd paa henne. Etter tre uker har jeg begynt aa sove godt da, man blir jo vant til det meste.

E;;ers har kameraet mitt gaatt tomt for batteri 😦 Jeg har tatt over 400 bilder da, saa jeg har en del. Naa faar Tone besoek mens vi er paa Zanzibar da, saa da kommer kanskje baade kompaktkamera og lader til speilrefleks ned. Hurra 🙂

I morgen skal vi til regnskogen. Fint aa se en i Tanzania foer jeg skal se de i Australia. Jeg er naa inne i min siste uke her i omraadet. Det blir veldig rart aa reise!