Hallo alle mine flotte venner i Norge

Naa har jeg ikke skrevet paa en evighet. Grunnen er enkel: jeg har ligget paa en oede strand i to uker sammen med Tone med internett over en time unna. Tenkte likevel aa ta dere over to uker tilbake i tid, til mine siste dager paa barnehjemmet og i Ruaha

Shokoro

Er den under ett aar gamle gutten vi valgte bort da vi hentet Aylin. Loerdagen foer jeg reiste dro vi tilbake til han med klaer og mat for en maaned fremover. Alvilde og  Baard hadde begge gitt noen veldig smaa klaer og disse ga vi til Shokoro. Bestemoren som tar vare paa han ble veldig glad. Hun faar ikke jobbet fordi hun maa ta vare paa den lille gutten, og der veldig fattig. Hun fortalte ogsaa histoien hans. Datteren hennes hadde reist til Dar for aa jobbe som housegirl som 14-15 aaring. Der ble hun voldtatt av en nabo og gravid. De som hadde ansatt henne kunne ikke ha en gravid jente ansatt og sendte henne hjem til moren. Under foedselen doede den unge jenta. Ja, det er som tatt ut av en norsk-dansk roman  fra slutten 1800-tallet. Hverdagen i Afrika i dag.

De andre barna

Paa slutten av oppholdet klarte Tone og jeg endelig aa faa til litt undervisning med barna. Vi har regnet masse matte med dem og flere av dem forbedret seg raskt. Saerlig Juliana utmerket meg. Det virker som om hun begynner aa knekke mattekoden.

Aa ta farvel

Forrige mandag var den verste dagen paa barnehjemmet, nemlig dagen jeg skulle si farvel til alle barna. Jeg begynte dagen min der med aa si at det va min siste dag, med litt daarlig spraak er det viktig aa vaere tydelig.

Elizabeth er en av de jeg fikk god kontakt med, og den siste dagen snakket hun masse med meg Jeg fortalte jeg skulle li psykolog og at jeg da skulle snakke med barn som kanskje hadde mistet foreldrene sine og slikt. Etter at jeg sa dette begynte Elizabeth aa fortelle om foreldrene og familien. Hun snakket i vei og det var helt tydelig at hun synes det var fint aa snakke om det. Det var en fin avslutning paa tiden min med henne.

En annen jeg fikk god kontakt med var Stanley. Lille smilende Stanley som droemmer om Jamaica og var min ville mtaataa (baby). Naar jeg skulle dra hentet han et ark med en liten liste over ord paa swahili og engelsk, alt nummerert og pent oppsatt. Stanley er ogsaa en fantastisk tegner, ingen paa barnehjemmet var i naerheten av hans ro og perfeksjonisme naar han tegnet.

Farvel med barna ble uansett toeft. Jeg graat og flere av barna graat. Jeg haaper saa inderlig at det gaar bra med dem i fremtiden. Det er en gjeng nydelige barn med store store hjerter.

Zanzibar

Morgenen etter satte Tone og jeg oss paa Hoodbussen til Dar. Der skulle Lina, Emmas  soester moete oss og hjelpe oss ned til baaten over til Zanzibar. Hun moette oss og sammen tok vi en dalla-dalla. Den kostet oss 250 shilling, altsaa en krone, saa mye billigere enn taxi. Vi ble stuet inn med sekker og styr. Sto er i kanskje en halvtime mens svetten rant og vi stadig maatte si unnskyld til folk vi kom borti med sekkene. Fremme paa new posta, havnen skjedde det som ikke skulle skje. Vi lot oss stresse av alle folkene som skulle ha oss til aa kjoepe billetter. Etter mye styr fikk vi ordnet alt selv om vi betalte litt for mye.

I halv syv-tiden kom vi oss i land paa Zanzibar. Der gjorde vi det vi foerst hadde planlagt  vi ikke skulle gjoere, sa ja til en taxi paa fergeleiet. Men jeg ikk prutet litt paa prisen og var fornoeyd. Taxien kjoerte en stund foer han stoppet i en moerk smal gate og sa vi var fremme. Tone o jeg ble med en gang skeptiske og begynte aa spoerre han Det er ofte de sier steder her er stengt fordi de tjener mer paa et annet sted saa jeg ble litt stresset. Han ba oss bli med ut og da saa vi stedet. Saa alt var ok. Inne paa stedet sjekket vi inn og etterpaa kom vi paa at vi selvsagt burde bedt om aa faa se rommet foer vi sa vi ville vaere der, rommet var heldigvis ok. Det var vi egentlig ikke garantert siden vi tok det klart billigste hostellet i Zanzibar town. Vi traff tre gutter naar vi kom dit, en candier, en brite og en tysker. Sammen dro vi ned til kveldsmarkedet og spiste mat. Digg mat saa lenge man passet paa at det var skikkelig varmt.

Neste morgen satte vi oss paa en dalla-dalla til Paje. Tone hadde vaert  der foer og vi hadde hoert det var rolig. Vi hadde sjekket prisene paa en hotell og fikk en sann gutt til aa ta os dit. Vel fremme nektet verten for prisen og ville ha 40 dollar. Vi hadde sett for oss 30-35. Siden det han ga oss var hoeysesongpris og han nektet aa forhandle lot vi gutten ta oss videre. Han sa han visste om et bedre sted. Dermed begynte vi aa gaa og vi gikk, gikk og gikk enda litt til. Nok en gangsvette og varme. Saa mye for stahet. Etter en halvtimes gaaing langs stranda i verste solsteike kom vi frem til Pakachi Beach hotel. En smilende fyr ga oss etter litt forhandlinger er dobeltrom for 30 dollar natten mot at vi ble i to uker. Vi hadde ikke noe behov for aa reise rundt og 30 dollar med frokost og sjoeutsikt var en god deal. Spesielt siden jeg skulle faa lov aa bo for 15 dollar paa eget rom naar kjaeresten til Tone kom ned.

Vi gjorde en god deal. I to uker har vi kost oss med egen strand, god service og nydelig mat som var billigere der enn noe annet sted. Litt liv var et ogsaa en natt da de hadde pakachi beach party med sikkert 150 gjester

Tone og jeg har ogsaa hatt det supert sammen. Casino var kortspillet og bekymringene for dagen aldri mer enn hvordan sole seg neste dag. Vi har hatt helt samme innstilling om hva dagene skulle bestaa i. Soling, mat og litt trenin. Yep, trener litt styrke hver dag naa, sterk blir jeg 😉  Naar Bjoernar kom ned gikk vi over til aa spille chicago og hadde det hyggelig alle tre.Bjoernar hadde foroevrig med seg ting til meg Luka ga han i Norge. Ny mobil (luka gamle, min ville ikke lenger la meg trykke inn noen av tastene), ipod, nytt kamera (fikk nytt for det de skulle reparere, hurra!!), lader til speilrefleks og sjokolade. Rene julaften og mer til!

Krypdyr

Jeg har blitt toeff! For to dager siden hoerte jeg litt krafsing fra hodeputen naar je skulle legge meg. Det viste seg at en kakkelakk hadde funnet veien dit Helt rolig klarte jeg aa fjerne den ved aa vrenge putetrekket paa verandaen min. Saa stolt av meg selv. Maur er eg ogsaa vant til naa og dreper dem veldig effektivt.

Aussieland

Dette var nok mitt siste innlegg foer jeg flyr til Sydney for aa roadtripe east coast med Anne og venner av henne. Skal soerge for aa holde bloggen oppdatert selv om de kulturelle skildringene blir litt mindre av.

 

 

 

Siste hilsen fra Ruaha

Naa er det fredag, og jeg har bare 4 dager igjen til eg drar videre. Tirsdag morgen tar Tone og jeg bussen 06.00 om morgenen tilbake til Dar hvor vi skal ta en baat ut til Zanzibar.

Onsdag var vi med barna. Antoni, den nye gutten kom med skoleboekene sine. Han har begynt aa gjoere det saa bra allerede! Naa har han nesten alt rett i matematikk. Det hadde han ikke foer. Det er helt tydelig at den nye bosituasjonen hans gjoer at han klarer se mye bedre paa skolen. Tilgang paa mat og mindre begkymringer gjoer at han kan konsentrere seg paa skolen. Paa onsdag var han imidlertid litt slapp. Jeg trodde foerst han var lei seg, det er jo ikke saa lett naar man ikke kan snakke ordentlig aa skjoenne hvorfor de henger noen ganger. Jeg proevde aa gi han litt oppmerksomhet foer lunch i tilfelle han hadde lengsel eller noe. Etter lunch merket jeg imidlertid at han var glovarm. Jeg sa i fra til Emma og vi tok han til legen som diagnoserte malaria etter en blodproeve. De tok en av lillesoester ogsaa som virket i fin form. Hun fikk samme diagnose, malaria. Maa innroemme jeg er fryktelig skeptisk til om hun eentlig har det. Ikke at jeg er lege, eller har noe medisinsk kompetanse, men Malariadiagnosen er veldig lett aa komme til her…joda, det er mye malaria her, men friske barn uten feber som loeper rundt og leker….?

Selv har jeg foroevrig sluttet med egen malariamedisinering. Jeg gikk paa malarone i tre uker, men opplevde heratburn foelelse tre ganger, ble kvalm og i tillegg har jeg mistet masse haar! Heartburn staar ikke som en bivirkning i den norske bruksanvisningen, men jeg tror det gjoer det i den amerikanske. Haartap staar som en sjelden. Jeg har uansett aldri i hele mitt liv mistet haar i slike mengder og med saa lang tid jeg hadde igjen var det greit aa stoppe aa ta pillene. Heartburn er ogsaa utrolig ekkelt. Jeg har nok piller aa taa hvis jeg skulle mistenke at jeg har faatt malaria og kler meg i buske, genser og med myggspray om kvelden. Satser paa at det gaar fint.

I gaar var jeg og Tone i Udzungwa (litt usikker paa staving) Det er en regnskog ca en halvtime unna Ruaha town. Vi dro kjempetidlig om morgenen, buss halv syv. En saann liten lokal buss. Emma fulgte oss for at vi skulle finne frem greit. Det er nemlig slik at man maa ta bussen 10 km forbi der man begynner aa gaa for aa komme til et hovedkontor hvor man betaler inngang paa 20 dollar hver, pluss 10 dollar paa deling for en paabudt guide. Vi kom oss frem etter 2 timer paa lokalbussen. Den stopper overalt, staar lenge osv osv. Ikke effektiv kjoering. Fremme valgte vi aa gaa til Sanje Waterfall som er 6.2 km lang tur og skulle ta 5 timer. Naar vi skulle betale ble de opproerte over at vi ikke hadde dollar. De saa det var paabudt for utlendinger aa betale i dollar. Vi sukket og sa at vi ikke har dollar, og at i saafall fikk vi bare dra hjem. Guiden svarte da at han maatte snakke med sjefen foer han kunne godta shilling. Deretter sa han noe til sidemannen som sto og hang, fikk et svar og vips saa kunne vi betale i shilling. Vi betalte til en ok kurs ogsaa.

Selve turen var kjempebra. Vi gikk i 5.5 timer, med en 45 minutters lunchpause. Det var saa stille og fint. Paa toppen hvor vi spiste var det helt fantastisk utsikt. Litt som aa vaere i Norge. Baade Tone og jeg koste oss med aa gaa lenge uten masse roping og skraaling overalt. Bare lyden av dyr, frisk luft, bekker, elver og skyggefulle traer. Ikke var det noe soeppel heller.

Soeppel er nemlig et kjempeproblem her. Soeppelkasser eksisterer ikke og groftene er fulle av alt mulig at plast, papir og lignende. Veldig trist og stygt. DSet er rart for meg som er norsk og vant til aa putte det minste plastflak i lommen. Her bare slenger de det rundt. Emma mener det er fint med regn for da «forsvinner» jo soeppelet… De forstaar ikke helt hva det aa ta vare paa mijloet vil si her. Emma sa det tidligere hadde kommet soeppelbiler, men naa gjorde det ikke lenger det pga pengemangel. Eller penger som gaar feil tenker jeg.. Uansett gjoer de som bor her ingenting for aa samle det litt. De brenner det i blant. (holder meg unna den roeyken der som nok ikke er saerlig bra med tanke paa hvor mye rart av plat de brenner).

For to dager siden laerte Tone og jeg aa lage japati (usikker paa staving) Vi lagde det helt fra bunnen av med deig, kjevling og steking. De ble ikke poerfekte, men bra. Japati er en slags pannekake/lefse de har som middag her noen ganger med saus og kjoett til. Veldig godt og veldig usunt. Naa skal vi proeve aa lage det hjemme i Norge!

Naa skal jeg opp paa barnehjemmet igjen. I morgen skal jeg ikke vaere der saa mye fordi vi skal bort til han lille gutten vi ikke tok med oss aa gi noen klaer Emnma har i hans stoerrelse og litt mat hun har faatt hushjelpen til aa lage.

En ny hilsen fra de soerlige breddegrader
Vicent har faatt nytt navn! Eller, ikke helt nytt, men det viser seg at han het to ting; Vicent og Antoni. Det foerste hjemme og det andre paa skolen. Han liker likevel Antoni best, dermed skal han hete det hele tiden. Vi fant dette ut naar vi skulle skrive han inn paa skolen. Vi presenterte han som Vicent, men paa alle boekene han hadde med seg fra den gamle skolen sto det Antoni. Han er litt sjenert ogsaa saa vi maatte presse ut av han hva han ville hete. Det var egentlig ganske komisk. Hjemme spurte vi Aylin hva han het, hun sa Vicent, men noen av de eldre barna sa han hadde sagt han hadde to navn.

De to nye har det uansett veldig fint naa. De leker med de andre barna, smiler og tar kontakt med Tone og meg. Vicent er ganske tynn, men med jevnlige maaltider blir han nok snart litt rundere. Han er ganske lav ogsaa, trolig fordi han har faatt lite mat de siste aarene.

Her i landsbyen er ting ellers i sitt vante seg. Trafikken her er jo et kapittel for seg og Tone og jeg proever aa unngaa aa bli paakjoert av lastebiler som dundrer forbi i 100. Det er litt ekkelt aa se den svarte eksosen som ligger lenge igjen etter mange av kjoeretoeyene her. Det er mange av disse som er isbresmeltere til de grader. Jeg har laert at de har et skattesystem paa importbiler som gjoer at det er lavere skatt paa biler som er nyere er 1999, men saa lenge det er Land Rovere de kjoerer rundt hjelper det ikke saa mye. Dessuten er landet fullt av gamle kjoeretoey allerede. Det er mange som sykler her da. Det er jo bra det, selv om jeg tviler paa at det er av hensyn til miljoet. Syklene er ogsaa livsfarlige da! Om kvelden er det helt moerkt her. Gatelys finnes ikke, og det aa krysse veien i moerket er et risikoprosjekt. Vi maa se oss godt for, lytte og dobbelsjekke. Plutselig er det en sykkel der, og man har ikke lyst til aa bli syklet ned i moerket!

Tone og jeg har naa spist masse ananas! Hele fire morgener har vi kost oss med fruktfrokost. Naa naermer mangoene seg modne ogsaa saa jeg haaper de rekker aa bli modne slik at jeg spise de foer jeg reiser til Zanzibar. Frukten her nede smaker saann ca ti ganger bedre, det eneste som er teit er at appelsinene er saa vanskelige aa skrelle for skallet sitter saa godt paa. Man skal bruke en saann egen skreller, men jeg synes det ogsaa er veldig vanskelig.

Rolige netter kan man forrresten bare glemme i Tanzania. De er veldig glad i hoeye lyder her. Alt staar paa full volumstyrke enten det er tv eller musikk. I tillegg til at trailere i 100 braaker. Det er ingen glass paa vinduene heller, bare netting saa lyden gaar rett gjennom. Mitt rom er inn mot bakgaarden saa det er greit nok, men Tone sitt er mot veien. Jeg synes veldig synd paa henne. Etter tre uker har jeg begynt aa sove godt da, man blir jo vant til det meste.

E;;ers har kameraet mitt gaatt tomt for batteri 😦 Jeg har tatt over 400 bilder da, saa jeg har en del. Naa faar Tone besoek mens vi er paa Zanzibar da, saa da kommer kanskje baade kompaktkamera og lader til speilrefleks ned. Hurra 🙂

I morgen skal vi til regnskogen. Fint aa se en i Tanzania foer jeg skal se de i Australia. Jeg er naa inne i min siste uke her i omraadet. Det blir veldig rart aa reise!

Nye barn til hjemmet

Hallo 🙂

Hoerer rykter om at Oslo er veldig kaldt naa…stakkars dere! Her har det regnet 2 netter og vaert overskyet helt frem til 12.00 hvis det er en troest. Etter 12 har det selvsagt vaert sol, blaa himmel og 30 grader 🙂

Naa har jeg akkurat vaert paa en gradiuation til. Den var langt mer kjedelig enn den forrige. I tre timer stt vi og hoerte laaange taler paa swahili som ingen fulgte med paa. Forrige gang var det litt dans og slik, men naa var det bare snakk, snakk og snakk.

Forrige gang skrev jeg om at vi skulle ut og se paa to barn. Det gjorde vi samme dag. Jeg tenkte ikke det skulle vaere lett, men det var nok enda litt vanskeligere enn jeg trodde. Foerst var vi og saa paa en liten gutt paa bare ett aar. Moren hadde doedd under foedselen og hun som tok vare paa han var veldig fattig. Vi fant likevel ut at han var altfor liten. Dessuten var han veldig knyttet til hun som tok vare paa han og en ettaaring skal man jo egentlig ikke ta bort pga tilknytning. Dermed dro vi for aa se neste jente. Hun var seks aar og bodde med besteforeldre. Vi saa med en gang at besteforeldrene var kjempegamle. Bestefaren hadde saa vondt at han nesten ikke klarte aa sette seg ned engang. Vi spurte om hun ville vaere med oss og hun takket ja. Mens vi satt der etterpaa satt Emma og fikk familiehistorien. Begge foreldrene hadde doedd av HIV for to aar siden. Vi spurte om hun hadde hatt soesken. Da viste det seg at gutten som satt vedsiden av var broren. Han satt og graat! Jeg fikk skikkelig vondt inni meg. Ikke bare skulle vi velge et landsbybarn som hadde det vondt, men naa hadde vi plutselig valgt ett av to soesken. Han var ni aar gammel saa de var ganske like i alder ogsaa. Det ble toeft for alle vi som satt der og valgte. Til slutt fant Tone og jeg ut at vi ville sende en melding til Else Karine og sjekke muligheten for aa ta han med. Det ble litt for vanskelig for meg aa la et soesken bli igjen til en uviss skjebne. Aa skulle sende meldingen var ogsaa litt vanskelig. Vi ville ikke sette et daarlig eksempel ved aa toeye strikken med antall barn. Likevel er liv viktigere enn tall og eksempler og vi bestemte oss for aa sende en melding. Vi dro avgaarde med Aylin for vi visste de i Norge trengte tid paa aa bestemme seg. Jeg tilboed henne haanden og hun holdt den hele veien til barnehjemmet, i nesten en time. Jeg vet selv hvordan det er aa reise med nye folk til et fremmed sted som barn og ville at hun skulle faa foelse seg litt trygg. Om det hjalp vet jeg ikke, men hun viste baade Tone og meg tillitt veldig raskt og smilte fort. Paa kvelden fikk vi svar fra Norge. Vi fikk lov aa hente broren Vincent ogsaa! Vi ble kjempeglade alle tre og Emma dro tidlig neste morgen for aa si i fra til en slektning som kunne hente han. Samme formiddag ankom han. Sjenert, men glad. Det var en saa utrolig god foelelse aa ha han der. Det er fint aa ha soesken sammen. Det vet jeg alt om som har blitt skilt fra mine egne soesken i den alderen. Jeg maa innroemme jeg synes det var trist naar de skulle dra fra de gamle ogsaa. Det var helt tydelig at selv om de ikke alltid fikk gitt de mat var de utrolig glad i dem. Det aa ikke kunne gi barna det de trenger maa vaere veldig vondt. Naa faar i hvertfall de to et godt liv fremover med skolegang, klaer, leker og ikke minst 3 maaltider hver eneste dag. Disse to er heldige som i tillegg fikk masse kjaerlighet foer de kom til barnehjemmet. Det er lett aa merke paa den raske tilliten.

Ellers bruker jeg vekterkompetansen min til aa vaere livvakt for Tone. Ikke for aa beskytte henne mot mennesker, men mot haner, hoener og kyllinger! Hun er egentlig redd for alt som har vinger og fjaer. Dermed passer jeg paa aa skremme de bort, gaa i mellom og observere og advare henne mot de som er under broer og slikt. Foeler meg utrolig toeff og sterk 🙂

Hva skjer her nede?

Det er 32 grader og sol fra klarblaa himmel nesten hver dag. Det er digg, men ogsaa innmari varmt. Sutre, sutre 😉

Paa mandag tror jeg nok at jeg hadde min verste dag her i Afrika. Jeg var helt utrolig sliten og bestemte meg for aa legge meg paa kontoret til Emma paa barnehjemmet. Etter aa ha ligget der en stund saa jeg opp i taket over vinduet og der satt en DIGER sort rotte! Jeg skrek selvsagt til, (alle som kjenner meg vet hvor utrolig redd jeg er for rotter og mus.) og loep ut av kontoret. Alle barna lurte veldig paa hva som foregikk og synes nok jeg var ganske rar. Jeg overlevde uansett rotten, men gledet meg til aa komme tilbake til det trygge hotellrommet mitt. Der skulle jeg aapne toalettpapiret og et nytt sjokk ventet. En diger kakkelakk kom flyvende ut. Jeg var nok litt redd etter rotten og skrek selvsagt til og loep ut av rommet med toalettrullen i haanden og ropte paa Tone. Plutselig oppdaget jeg enda en kakkelakk paa den jeg holdt. Dermed kastet jeg den paa gulvet i gangen og loep ut paa utsiden for aa snakke med Tone. Hun kom for aa hjelpe meg, men begge kakkelakkene var naa borte. Litt senere fant vi den ene paa badet mitt, og Tone tok den ut for meg. Snille, snille Tone! Hun sa at dette maa jeg bli vant til foer Australia. Men Anne maa nok redde meg naar vi er der.

Ellers har vi lett etter et barn som kvalifiserer til aa bo paa barnehjemmet. Vi har en ledig plass, og jakter paa et barn som har det vondt nok. Det er mange barn her som hadde trengt et bedre liv, men for aa bo paa barnehjemmet maa barnet ha mistet begge foreldrene, vaere fattig og ikke ha HIV. Barnehjemmet er ganske kjent i omraadet saa det er mange som vil at barna skal hit, noen er villige til aa sende vekk sine egne barn for at de skal faa et bedre liv. Derfor maa alle dobbelsjekkes at de faktisk er foreldreloese. Vi dro foerst til en landsby for aa se etter barn. Men det aa finne lederne i landsbyen og personen med listen over barn som trenger hjelp. I denne landsbyen hadde ingen noen mobil og etter to timer med kjoering og spoerring var det i grunnen bare aa gi opp og returnere hjem. Det var litt dumt for det kostet en del aa fa skyss frem og tilbake. Neste dag, altsaa i gaar tok vi en minibuss til en annen landsby. Der var kontoret aapent og de hadde en lang liste over barn. Til slutt sto vi igjen med to barn som kvalifiserte kravene, og i dag skal vi dra og treffe dem og se om noen av de kan flytte inn.

Ellers gikk vi en liten fjelltur med barna i gaar. Noen av den synes det var saa goey aa gjemme seg i buskene og leke skumle loever underveis. Det er tydelig at selv de som til aa begynne med var veldig sjenerte begynner aa tulle litt med oss naa. Det er gjerne de i 5-6 aars alderen som har vaert mest sjenerte. Vi bruker masse tid paa aa tegne med dem og si det vi tegner paa engelsk, og noen av de begynner aa plukke opp litt enkeltord her og der. Det er veldig goey naar vi merker at de laerer noe av oss.

Forresten er frukten her helt fantastisk! Appelsinene, papayaen og ananasene er kjempegode. Dessverre maa Emma faa soesteren i Morogoro som er ca 3 timer unna (litt usikker) til aa sende ananas for de selger den ikke her. Men det er jo kjempesnilt av de aa ordne slikt. Tone og jeg er dessuten klare for aa menge oss i frukt naar vi kommer til Zanzibar og bytter ut omelettfrokosten med litt fruktfrokost noen dager her. Jeg begynner aa bli litt lei av egg kjenner jeg.

Det var en liten oppdatering fra soer 🙂